Hvem trenger Metallica - eksperimentelt med Lou Reed - når thrash metal-monsteret Machine Head har innhentet mennene fra Los Angeles når det gjelder lekenhet, hardhet og vokal elementær kraft? Det tok fire år. Fire år der Robb Flynn, Adam Duce, Phil Demmel og Dave McClain turnerte ustanselig og nådeløst drevet tinnitusen til den stadig voksende fanskaren med deres mesterverk "The Blackening". Men nå er det på tide igjen! Med «Unto The Locust» leverer Machine Head årets album og også det beste albumet i bandets historie. Kvartetten bryter også ny mark på dette verket og på en utrolig overbevisende måte Machine Fucking Head!

Med "Unto The Locust" er de legendariske neo-thrasherene fra Oakland tilbake og spørsmålet om dette kunstverket lever opp til de enorme kravene kan jeg bare svare med et stort YEAAAH!!! svar. Men la oss starte med begynnelsen: frontmann Rob Flynn ser ut til å ha droppet neseringen og også begynt å ta sangtimer. Dette er allerede merkbart i åpneren "I Am Hell". Mr. Flynn legger fra seg en vokalt ren gregoriansk intro og lar så bandkameratene slå trommene og lave gitarene rundt ørene før han går på jobb med sin velkjente aggressivitet. Akkurat dette opplegget går som en herlig rød tråd gjennom hele albumet. Flynns nye vokale evner sammen med gleden ved å spille bandkameratene hans er rett og slett betagende: betagende rask, betagende variert og betagende tung! Flott!

CD-en begynner med "Sangre Sani", nesten dyster korsang, den første av tre "akter" av sporet "I Am Hell". Etter et knappe minutt følger den andre delen av denne særegne utstillingen, som veier flere tonn. I møte med denne damptrommelen stiger forventningen umåtelig og da teller endelig Dave McClain inn og helvete bryter løs, i ordets rette forstand, fordi «Ashes to the Sky» er en bazooka av en sang – uten nåde guttene løp videre og la dem bli. Vers flyter inn i et grandiost episk refreng som bare drar deg med. Etter at det høres ut for andre gang, pakker Robb og Phil ut det tunge artilleriet: Soloene, så elsket av fans, er tilbake om bord, raskere og mer brutale enn noen gang. Og så - sammenbrudd. Men det er heller ikke slutt på det, for før dette monsteret, som varer i mer enn åtte minutter, går i stå med en forrykende finale, lyder milde, semiakustiske akkorder som gjør inntrykket absolutt. Etter første lytting tenker jeg bare: Wow, hvis dette fortsetter...

Og mens det fortsetter, starter «Be Still And Know» mystisk og full av løfter før denne sangen også eksploderer. Et helt elementært refreng troner høyt på de sofistikerte versene. "Og solen vil stige - daggry vil bryte gjennom svarteste natt..." - Gigantisk. Men det ville vi ikke Machine Head snakker ville være alt. Denne sangen kan også skryte av mordersoloer og stor variasjon. Deretter følger den første smakebiten, som ble utgitt for en tid siden, og også tittelsporet til albumet, «Locust». Her fortsettes det som begynte på «The Blackening» konsekvent og på – så utrolig som det virker – på et enda høyere nivå! Versene er så spekket med groove at det rives og refrenget er melodisk, skarpt og gripende. I en spennende bro høres plutselig Robb Flynns så typiske, krystallklare «guttesang» ut, før de opprørende guddommelige gitarene går tilbake på jobb og så opp alt som kommer i veien. Også Dave McClain på trommene vet absolutt ingen stopp.

MACHINE HEAD - Locust (lyrisk video)
MACHINE HEAD - Locust (lyrisk video)

Den fjerde sangen heter «This Is The End», en liten, fin melodi stemmer i lytteren og – den er helt guddommelig – alt flyr rundt ørene dine igjen. Senest på dette tidspunktet bør lytterens kjeve falle, fordi denne hastigheten og dette trykket - som kan til og med for Machine Head være ny rekord. Det er vanskelig å sette ord på det som banker ned i hørselskanalen. Etter disse "bare" 6 minuttene og 12 sekundene trenger du bare pusten som "The Darkness Within" tilbyr. Dette kan lett holde tritt med den allerede legendariske semi-balladeske crackeren «Descend The Shades Of Night». Jeg kan og trenger ikke beskrive oppfinnsomheten bak, sammenligningen skal være meningsfull nok og resten må du bare oppleve selv. Et rett og slett fantastisk musikkstykke.

Men vil du ha enda mer fred og ro, må du slå av, for med «Pearls Before The Swine» ruller det neste urtordenværet inn, hvis torden skal ryste fjell live og hvis lyn smelter dem. Hvis du likte «Unleash the Wolves», vil du elske dette sporet. Steinharde riff, bestialsk vokal og en helt uventet endring i andre halvdel gjør denne låten til en enestående førsteklasses låt. Det siste stykket av dette albumet begynner med «Who We Are» og på en uvanlig måte, fordi et barnekor faktisk synger refrenget, for så å bli erstattet av Flynns brute orgel. Versene skar knivskarpt inn i trommehinnene, refrenget kunne ikke låte kraftigere – en salme om uhemmet vold. Så utrolig det enn høres ut, den følgende siste soloen går opp ante og brenner alt ned. Og barnekoret låter igjen, denne gangen sammen med Robb – det er utrolig strålende og kolossalt og så, veldig sakte, med strykere og militær trommemarsj, toner «Unto The Locust» ut.

Venner, jeg vet ikke når eller om jeg noen gang har hørt et album der hver eneste sang er i stand til å overskygge hele arbeidet til kjente band, men denne platen er en av disse tingene. Feire neste år Machine Head deres tjueårsjubileum og de er omtrent like langt fra trøtthet som en Red Bull-avhengige friklatrer. Allerede med «From The Ashes of Empires» ble det sagt at dette skulle bli høydepunktet i deres karriere, med «The Blackening» ble denne dommen revidert og nå med «Unto the Locust» lyktes bandet for tredje gang på rad , alt så langt langt å overgå. Det var mange interne problemer, ja, men med all svette og hjerte kjempet disse gutta for bandet sitt og for seg selv, og du kan høre det. Alle som legger så mye hjerte i musikken sin og deretter kan implementere den så mesterlig, vil bli udødelige i løpet av livet. Jeg vet ikke hva som kommer, men jeg kan bare forvente det umulige fordi DET har blitt synonymt med "Machine Head". Slik sett: kjøp, sett inn, slå opp eller kjøp albumet, skaff billetter og feir høsten – det er perfeksjon! Helt formidabelt.

Tracklist:
01. I Am Hell (Sonata In C#)
I. Sangre Sani
II. Jeg er helvete
III. Ashes To The Sky
02. Vær stille og vit
03. Gresshoppe
04. Dette er slutten
05. Mørke innenfor
06. Pearls Before The Swine
07. Hvem vi er

Spesialutgave bonusspor:
08. Sentinel (Judas Priest-omslag)
09. Heksejakt (Rush-omslag)
10. Darkness Within (akustisk)

[rwp-review id = "0"]


For jeg blir alltid spurt om hva den enkleste måten å investere i Bitcoin er: med appen relé Det kan gjøres i noen få trinn og uten komplisert registrering. Ingen har tilgang til din Bitcoin bortsett fra deg. Med henvisningskoden REL105548 Gebyrene dine reduseres med 0,5 %.

Psst, følg oss upåfallende!

Mer for deg:

Støtt oss!

 
«Dravens Tales from the Crypt» har vært fortryllende i over 15 år med en smakløs blanding av humor, seriøs journalistikk – politikk for aktuelle hendelser og ubalansert reportasje i pressen – og zombier, garnert med mye kunst, underholdning og punkrock. Draven har gjort hobbyen sin til et populært merke som ikke kan klassifiseres.

Bloggen min var aldri laget for å spre nyheter, enn si å bli politisk, men med aktualitet kan jeg bare ikke la være å fange opp informasjon her som ellers er sensurert på alle andre kanaler. Jeg er klar over at designsiden kanskje ikke virker "seriøs" for mange i denne forbindelse, men jeg vil ikke endre den for å glede "mainstream". Alle som er åpne for ikke-statskompatibel informasjon ser innholdet og ikke emballasjen. Jeg har prøvd nok å gi folk informasjon de siste 2 årene, men merket fort at det aldri spiller noen rolle hvordan det "pakkes", men hva den andres holdning til det er. Jeg ønsker ikke å legge honning på noens munn for å møte forventningene på noen måte, så jeg vil beholde dette designet fordi jeg forhåpentligvis på et tidspunkt vil kunne slutte med disse politiske uttalelsene, fordi det ikke er målet mitt å fortsette slik for alltid ;) Jeg lar det være opp til alle hvordan de takler det. Du må gjerne kopiere og distribuere innholdet, bloggen min har alltid vært under WTFPL lisens.

Det er vanskelig for meg å beskrive hva jeg faktisk gjør her, DravensTales har blitt en kulturblogg, musikkblogg, sjokkblogg, teknologiblogg, skrekkblogg, morsom blogg, en blogg om funnet gjenstander på internett, internett bisarr, søppelblogg, kunstblogg, varmtvannsbereder, tidsåndsblogg gjennom årene , Skrapblogg og grabbag-blogg ringt. Alt som er riktig ... - og likevel ikke. Hovedfokuset for bloggen er samtidskunst, i ordets bredeste forstand.

For å sikre driften av siden er du velkommen til Gi en donasjon med kredittkort, Paypal, Google Pay, Apple Pay eller direkte belastning/bankkonto. Tusen takk til alle lesere og støttespillere av denne bloggen!
 


Vi blir sensurert!

Innholdet vårt er nå fullstendig sensurert. De store søkemotorene ble bedt om å fjerne artiklene våre fra resultatene. Bli hos oss Telegram i kontakt eller abonner på vårt nyhetsbrev.


Nei takk!