Slash og Mötley Crüe: Det er bare Rock 'n Roll, men jeg liker det!

Forrige onsdag sto to storheter fra fortiden på scenen, på den ene siden Slash feat. Myles Kennedy & The Conspirators og på den andre siden «Mötley Crüe» gjorde St. Jakobshalle Basel glad. Mens de mest beryktede, villeste glamrockerne på åttitallet klarte balansegangen mellom fortid og nåtid, var Slash ikke mindre overbevisende og brakte salen i kok ved hjelp av Myles Kennedys stemme. Det vekket minner fra Joggeli – riktignok fra den gamle stadion – der jeg opplevde "Mötley Crüe" for 21 år siden sammen med 50000 XNUMX andre mennesker kort tid før deres nedstigning til det desorienterte nittitallet. De var Monsters of Rock sammen med Metallica og AC/DC. Det var kult og uforglemmelig, du kan finne ut i følgende rapport om dette også var tilfelle sist torsdag.

Angivelig valfartet 4000 fans til St. Jakobshalle for å hylle fortidens helter, for det meste de som levde gjennom bandenes storhetstid, men yngre metalheads var også til stede. På grunn av en sorg i familien kunne åpningsakten «Black Veil Brides» dessverre ikke opptre, noe jeg syntes var synd, siden lyden gjorde meg nysgjerrig på en liveopptreden av bandet. Vel, en annen gang... - og så lar vi åpningsakten gå for noen flere øl, du trenger ikke høre på alt, selv om Winterthur hardrockbandet "Gloria Volt" absolutt ga sitt beste, men for meg var dessverre ikke en verdig erstatning for Black Veil Brides, for lyden kan egentlig ikke sammenlignes her. Men hvordan også fra Earshaker Day vet, må du forvente endringer i programmet.

SLASH ft MYLES KENNEDY - Sweet Child O 'Mine @ Basel, Sveits 2012

En som praktisk talt ikke har endret seg i det hele tatt, er Slash selv. Eks-Guns'n'Roses-gitaristen har hatt på seg det samme antrekket i 30 år, bestående av en svart topplue, solbriller, en krøllete rufsete frisyre, en beskåret skjorte og skinnbukser. For den nåværende turneen har han tatt med seg «The Conspirators» og sangeren til «Alter Bridge», Myles Kennedy, til sin side. Stemningen er på topp fra første minutt og ikke bare Slash, men også Myles Kennedy & The Conspirators kan overbevise med en utmerket prestasjon. Fokuset i showet er tydelig på musikken. Et enkelt bakteppe med coveret til det aktuelle albumet «Apocalyptic Love» pryder scenebakgrunnen og lysshowet har åpenbart som formål å la de fem musikerne bli sett tydelig.

Siden de ikke bare er i det beste humøret, men også klarer seg uten falske positurer, imponerer showet til Slash, Myles Kennedy, Brent Fizz, Todd Kerns og gitaristen Frank Sidoris, som også ble leid inn for turneen, med sitt ned-til- jordlighet. Det spiller ingen rolle om de spiller låter fra «Apocalyptic Love», den aktuelle singelen «You're A Lie» eller Guns'n'Roses-hits som «Sweet Child O' Mine», publikum synger entusiastisk med og jubler ikke bare for gitarhelten Slash men også for bandet også den utmerkede sangeren Myles Kennedy. Slash spiller av hjertens lyst og får LesPaul til å hyle og synge. På «Anastasia» får Myles til og med ta opp gitaren sin under Slash sin solo. Slash, som ser ut som en liten lubben, godmodig kosebjørn, går stadig opp og ned på scenen. Han er helt klart stjernen. Selv den veldig flinke Myles Kennedy kan ikke holde et stearinlys for ham, spesielt når han tar opp gitaren selv.

SLASH - Paradise City (Live @ St. Jackobshalle Bâle) HD

Forestillingen visste å inspirere. Slash spilte kult som vanlig, og det var en sann fornøyelse å se ham plukke live. For min skyld skulle de gjerne ha kunnet spille mer enn bare en time! Disse 60 minuttene med spilletid tillot bandet å spille en vellykket blanding av låter fra begge albumene, de allerede nevnte Guns'n'Roses-klassikerne og med «Slither» også en sang av Velvet Revolver. Unødvendig å si var svarene på «Sweet Child O' Mine» og den anerkjente avslutningen «Paradise City» de mest euforiske. Det burde ikke være noen som er interessert i rockemusikk som ikke kunne tulle med på denne sangen på toppen av lungene. Selv ved avskjedsbuen faller ikke toppluen til Slash av hodet hans. Lokket har nok allerede vokst sammen med det krøllete håret.

Settliste skråstrek:

1. En siste spenning
2. Nightrain (Guns N' Roses Song)
3. Ghost
4. Står i solen
5. Tilbake fra Cali
6. Skudd avfyrt
7. glorie
8. My Michelle (Guns N' Roses Song)
9. Anastasia
10. Sweet Child O' Mine (Guns N' Roses Song)
11. Du er løgn
12. Slither (Velvet Revolver Song)
13. Paradise City (Guns N' Roses Song)

Introen startet presis klokken 21.00 og snart slurvet to gamle herrer inn på scenen. Spesielt én gir deg følelsen av at du fortsatt leter etter rullatoren din. Mike Mars. Det er lest mye om helseplagene hans, han har en sjelden beinsykdom, men det at mannen nesten ikke kan bevege seg er alvorlig. Hans høye platåsko med enorme hæler legger ikke skjul på hvor liten og skrøpelig gitaristen er. Han ser ut som en marionettdukke. Med ansiktet malt hvitt og svart under den typiske hatten så han ut som om Michael Jackson var gravd opp igjen, men han behersker fortsatt instrumentet sitt. Med «Wild Side» annonserer de fire amerikanerne kveldens tariff for alle helt i starten. Mötley Crüe Theatre har begynt! Tommys berg-og-dal-banetrommel, som er rundt 8 meter høy, er imponerende, men mer om det senere. Selvfølgelig bør to dansende jenter, som ville ha sett bra ut på et hvilket som helst Playboy-cover, ikke mangle som backstage-underholdning. De så ut som de var rett ut av "Girls, Girls, Girls"-videoen. De tilstedeværende mannlige fansen vil neppe ha tatt anstøt av bandets bidrag.

Motley Crüe - Kickstart My Heart (Live @ St. Jackobshalle Bâle) Sveits HD

På en eller annen måte klarte jeg ikke å rokke ved følelsen av at de to velnære Nikki Sixx og Vince Neil spiste all maten vekk fra de to andre aspargesene Tommy Lee og Mick Mars backstage, men la oss la slike antakelser ligge. Den fortsetter med det som trolig er den raskeste Crüe-låten: «Live Wire» etterfulgt av «Too Fast For Love». For første gang henvendte Vince seg til fansen i den nesten trekvart fulle salen med en kunngjøring. Han gjør det enkelt for oss alle ved å fortelle oss at vi alltid bør svare på hans strålende spørsmål som "er du fortsatt i live" med "fuck yeah". F-ordet forblir en trofast følgesvenn i kveld med hver setning guttene sier. Han forteller oss også at de i Los Angeles er kjent som «The Saints», og at «Saints Of Los Angeles» er den eneste sangen som ikke er minst tjue år gammel.

Med sitt ryggkjemmede svarte hår og brede pannebånd ser Nikki ut som en japansk glamrock-fan i sin beste alder. Med en liten forskjell: ER er originalen. Likevel er bevegelsene hans litt tregere og samsvarer ikke helt med hans ungdommelige utseende. Og også litt mer forsiktig - når du går bakover, ser du noen ganger bakover. Alt er med andre ord ikke lenger nådeløst flatet ut. Men han beviser at han fortsatt er den ville, hensynsløse rockeren når han i all hemmelighet spytter på en sikkerhetsvakts nakke. Etter denne omveien inn i det 21. århundre er det tilbake til den strålende glamrock-tiden på åttitallet med «Shout At The Devil». Etterpå sier Vince at det er noen hete babes blant publikum i kveld, og at vi bør betrakte oss som heldige. Han har rett. Og den ene og den andre løfter også høflig på skjorta når han ser på dem. Vince sier med en gang at de har to fine jenter på scenen også.

"Don't Go Away Mad (Just Go Away)" og "Same Ol' Situation" er ytterligere to sanger fra høydepunktet i arbeidet deres - av Dr. feel good album Vince bruker gitar på begge sangene og glemmer å synge ferdig den ene eller den andre linjen med tekster enda mer enn vanlig. Lyden av stemmen hans er unik. Og det er også en stram vandring mellom denne unike og Mikke Mus. Han klarer imidlertid knapt at hun aldri helt tipper over til Duckburg. Hvis musikken ikke hadde fungert, ville han sannsynligvis vært ute og gått som Mikke Mus i Disneyland. Alle fire er gode eksempler på selvuttrykk og bytter hele tiden på å være sentrum for oppmerksomheten. Låtutvalget kunne ikke vært bedre. Flere sanger fra den første tiden følger – «Looks That Kill» og «Piece Of Your Action». Den sistnevnte sangen lot noen få fans – åtte jenter og én kvotegutt – innta scenen og danse foran Tommys trommesett i halvparten av sangen.

Mötley Crüe - Tommy Lee Drum Solo - Basel - Sveits - 2012

Stemningen i publikum er god, om ikke stor. Mange ville bare se sine idoler fra tenårene igjen. Dette legger også Tommy merke til, som forteller de andre at folkene på tribunen sitter i sofaen som hjemme. Nikki ber dem så reise seg, det er tross alt en Crüe-konsert... men de fleste av dem sitter komfortabelt til tross for at de blir bedt om det. Etter «Primal Scream» følger «Smokin' In The Boys Room» en reise gjennom tiden til guttenes skoledager. Stemningen er på topp så langt og den runde skjermen bak Tommys berg-og-dal-bane lyser opp showet på en ganske kul måte. Og nå kan Tommy endelig demonstrere sin enorme konstruksjon. Den svever kanskje ikke lenger over hodet på viftene, men den snur seg vertikalt i sirkler og stopper opp ned flere ganger, noe som gjør den like imponerende. Det er rart at han velger bakgrunnsmusikk som minner mer om Love Parade enn en rockekonsert, men showet er helhetlig sammenhengende og har også utmerket visuelt akkompagnement. Tromme- og dalbanen hans settes i bevegelse av en hånd som først skyver den fra venstre til høyre til den endelig har nok fart for hele sirkelen. Etter at han har kjørt noen runder til høy jubel og spilt utrolig tett opp ned, kan en heldig fan ved navn Timo ta plass ved siden av Tommy i berg-og-dal-banen og oppleve Tommys show på nært hold og noen ganger opp-ned.

Vi nærmer oss med «Dr. Feelgood» den trygge slutten av kvelden. Men før de fire bildebokrockestjernene forlater scenen uten ekstranummer, spiller de et av kveldens høydepunkter: «Girls, Girls, Girls». Så rulles et flygel inn på scenen, som er dekket over hele med speilpaljetter og Tommy tar plass og begynner å synge «Home Sweet Home». Under sangen la alle fire nevene oppå hverandre et kort øyeblikk som om de var bestevenner... - er det ikke det ene eller det andre ryktet om temaet separate hoteller og sånt... - men la oss gå det.Og videre til det neste humørfylte høydepunktet «Kickstart My Heart»». På skjermen kjører vi berg-og-dal-bane i endeløse tunneler – optisk med Tommys trommer. Til slutt slår ikke bare det enorme hjertet på samme skjerm med 180.

Vel, det er det. Det mangler ingen sang. Vince forteller oss igjen det vi alle har visst lenge: «We are Mötley Crüe». Med en «30 Years of Crüe. Takk Basel» på skjermen sier de fire overrockerne definitivt farvel. Det var en god, men ikke enestående konsertkveld. Uten store overraskelser. Med det perfekte utvalget av sanger river Mötley Crüe også løs fra sin strålende fortid. Og det er nettopp på grunn av denne fortiden og disse sangene at de fleste har valfartet til Joggeli i dag. Showet som de fire tilbyr er planlagt fra start til slutt og mangler naturligheten som Slash og bandet hans utstråler og gnisten vil egentlig ikke fly. «Mötley Crüe» ser ut til å verdsette teater. På slutten får de fremste radene en gave fra bandet: etter at Tommy Lee har sparket trommestikkene inn i publikum, helles en bøtte med rød maling inn i publikum og så en til og... seks i alt må det ha vært. «Mötley Crüe» overbeviste meg egentlig ikke som headliner. Slash feat. Myles Kennedy & The Conspirators spilte på sin side et allsidig overbevisende show, som i motsetning til «Mötley Crüe» viser at et godt rockeshow kan klare seg uten mye fanfare.

MÖTLEY CRÜE - Girls Girls Girls @ Basel, Sveits 2012 HD

Setlist Motley Crue:

1. Wild Side
2. Live Wire
3. For fort for kjærlighet
4. Saints of los angeles
5. Rop mot djevelen
6. Don't Go Away Mad (Just Go Away)
7. Samme Ol' Situation (SOS)
8. Ser ut som å drepe
9. Piece of Your Action
10. Primal Skrik
11. Smokin' In The Boys' Room (Brownsville Station Cover)
12. Drum Solo (Tommy Lee med sin 360 ° Rollercoster)
13. Dr. Føler deg bra
14. Jenter, jenter, jenter
15. Home Sweet Home
16. Kickstart My Heart

[rwp-review id=»0″]