Det Hedensk festival streifer rundt i landet og plyndrer og er sannsynligvis den største Viking- og Pagan Metal-festen denne sensommeren. Det er derfor alle vikinger, horndrikkere og sverdbærere har markert forrige søndag i sine kalendere med rødt for å skynde seg inn på slagmarken under jernfinsk dobbeltledelse av «Ensiferum» og «Turisas». To tyske folk metal-akter var også med, nemlig «Equilibrium» og «Suidakra», og som spesielle gjester varmet de finske melodiske/folkemetallerne «Frosttide» virkelig opp den legendariske Z-7 i Pratteln, Basel. Z-7 var praktisk talt utsolgt og ikke bare tungmetall-drikkehorn-stemmere var til stede, nei, den herlige femininiteten var også overraskende godt representert i publikum. De Hedensk festival har blomstret ut til en absolutt turmyndighet de siste årene og la også Z-7 i ruiner sist søndag!
Man skulle tro at metalfans her i landet hadde fått nok av små hedenske festivaler, men langt ifra; Z-7 er stappfull når Heidenfest 2013 inviterer til fest denne søndagskvelden. Og sa festing er nok en av hovedårsakene til at de tilbøyelige langhårene møtte opp i så stort antall. Det ene ølet etter det andre skjenkes over baren og det blir høyere og morsommere overalt. Klokken 18 slukkes lysene og scenen høres «Frost tidevann«, som umiddelbart starter virkelig voldsomt. 5-mannsbandet har vært musikalsk aktivt siden 2009 og er i stand til å inspirere publikum fra første tone, selv om bandet ikke er så godt kjent på det europeiske fastlandet. Denne omstendigheten ser ut til å motivere bandet, og derfor bruker gutta halvtimen av opptredenen til å gjøre et usedvanlig godt inntrykk. Scenetilstedeværelsen til sangeren Joni Snoro og keyboardspilleren Felipe Munoz er helt fantastisk, og hele bandet er en absolutt åpenbaring denne kvelden. «Frosttide» lar ingen stein stå uvendt, varmer virkelig opp publikum og det er absolutt verdt å se herrene igjen ved en annen anledning.
Like etter sju kom de fem Ruhrpottlerne fra «Suidakra" scenen. For meg var det også første gang å se herrene live og det du fikk se var helt fantastisk! Flotte 40 minutter med låter som «Inner Sanctum», «Isle of Skye», «Dead Man's Reel», «Pendragon's Fall», «March of Conquest» og «Wartunes» fra deres siste studioalbum lar deg nesten ikke puste. Sanger Arkadius Antonik har stor scenetilstedeværelse og klarer å fengsle alle tilstedeværende fullstendig. Publikum raser og frykter som gale og var det noen som ikke hoppet over gnistene på «Frosttide», ble de hekta på «Suidakra» senest. En slik entusiasme ser man ikke hver dag og det hadde vært forventet at det bare ville skje med «Ensiferum» og «Turisas», men langt ifra brenner kvartetten fra Düsseldorf allerede ned Z-7 fullstendig. Alt i alt var dette en absolutt overbevisende opptreden og bandet hadde bokstavelig talt fullstendig erobret publikum med sin groovy lyd i løpet av veldig kort tid.
Etter den flotte fremføringen av «Suidakra» er øyeblikket kommet for «Equilibrium» med sin episke folk/viking metal. Og det var her bjørnen virkelig begynte å tappedans. Damene og herrene rundt Rampensau Robse og låtskrivermesteren René hadde så mange nye låter i bagasjen, som «Waldshrine», «Zwergenhammer» og «Himmelsrand», Skyrim-temaet, som nok tok tak i den siste nerden i salen og alle av siste EP «Waldshrine» finnes. Munich's Finest utstråler en kaotisk atmosfære, både på scenen og foran den: moshpiten raser og pogo er dagens orden! Mjødflasker finner veien inn i publikum, akkurat som drikkehorn og hevede never finner veien opp i luften. Alt i alt byr det femmannsbandet på en ekstremt overbevisende konsert med mye entusiasme og mye energi, med hits som "Blut im Auge", "Der Sturm", "Unter der Eiche", "Met" og " Unbesiegt" hos det sultne publikummet. Publikum takker det ved å få Z-7 til å koke over. Riktignok var «Equilibrium» forfriskende sympatiske og tyngre enn forventet. I alle fall viste folkene fra München virkelig en ublu entusiasme for at ikke bare lytterne hadde det gøy med showet, men også musikerne selv.Etter min mening fortjente bandet tittelen kveldens beste band.
Etter «Equilibrium»-kampen, vil det fortsatt være styrke til headlinerne? for "turister«I alle fall, for selv om man egentlig ikke får noe kunstnerisk ut av musikken – bortsett fra mye triumferende tataa – så må man innrømme at bandet virkelig gjør noe på scenen, både visuelt og handlingsmessig. Nordboerne vet å ha det gøy på scenen, så det var tid for de malte mennene. «Turisas» var også i stand til å spille seg inn i hjertene til fansen veldig raskt. Lyden er mektig, selv om stemmen til sangeren Mathias «Warlord» Nygård til tider er litt stille. Sangen "For Your Own Good" rakte opp hendene og inviterte til å feire. Også for de episke fansen er det mat å feire med "To Holmgard And Beyond". Generelt lar «Turisas» nesten ikke noe brenne og viser mye profesjonalitet på scenen. Igjen og igjen oppfordres publikum til å gi alt, og dette belønnes med stort engasjement fra fansen. Selv om «Turisas» har skrevet mange lange låter i karrieren og nå er det nok materiale til å holde massene entusiastiske i lang tid, er det bare 60 minutter med action på scenen. Til slutt ble det trukket en strek med «Stand Up and Fight» og det som gjenstår er en rasende pakke som fikk et godt show med veldig bra lys, lyd og scenenærvær.
Turisas settliste:
- Bosporen fryser over
- For ditt eget beste
- En portasje til det ukjente
- Ti flere mil
- Bit for bit
- Til Holmgard og videre
- Gresk brann
- Som fakler stiger
- kampmetall
- Vi sykler sammen
- Stå opp og kjempe
- Toreador Song (Georges Bizet Song)
Man skulle gjerne tro at «Ensiferum» har vanskelig for å holde spenningen oppe etterpå, men de har virkelig utrolig mange lojale fans som flipper ut igjen og igjen på den femtende spillejobben. Så var det (endelig) tid for det episke «Ensiferum», kveldens andre headliner, som ofte finnes på hedenske begivenheter. «Ensiferum» fra Finland spiller en ganske fengende blanding av folk og metal, kveldens publikum ser ut til å like akkurat denne blandingen, så slutten av kvelden ble mer enn energisk. Som vanlig, barbrystet, kledd i kilt og med den typiske krigsmalingen i ansiktet, som den ene eller andre fanen også har savnet, kommer de fire guttene fra det ytterste nord på scenen til «Ensiferum, Ensiferum»-refrenger, jente bærer et fillete skinnantrekk. Ikke mye uvanlig skjer den påfølgende timen, og fansen ville sannsynligvis irritert seg over det, men slutten bør likevel by på en overraskelse. Bandet starter med «Into Battle» fra albumet «Iron», men det er også nyere materiale i form av «In My Sword I Trust» og «Unsung Heroes» fra det nåværende albumet med samme navn. To tredjedeler av spillejobben består av eldre materiale, inkludert obligatoriske spor som "From Afar", "Ahti" og "Twilight Tavern".
Publikum viser ingen tegn til tretthet og kvartetten drar gjennom settet sitt rutinemessig og full av energi, låtene treffer virkelig takket være den greie lyden, hår- og publikumssurfere flyr massevis gjennom området. Den tekniske evnen til musikerne er alltid forbløffende, feilfri og feilfri. Til slutt strekker damene og herrene seg bak scenen, tryller fram digre sombreroer, tar dem på med en gang og underholder publikum på en ganske nysgjerrig måte med coverlåten «Bamboleo». Vi ser en Petri Lindroos som en entertainer, akkompagnert av hans trofaste kumpaner Sami Hinkka og Markus Toivonen, som får publikum til å danse til denne sangen. En flott avslutning, med et herlig blunk! Nok en gang bekrefter «Ensiferum» at de er et av få band som virkelig klarer å trekke i tøylene og vise at de er den perfekte headliner for en festival. Så «Ensiferum» var en verdig headliner, som kunne fått litt mer tid til å hente ut av sitt store repertoar. Samtidig var det en morsom og groovy avslutning på en allsidig vellykket festival som egentlig bare satte positive inntrykk. I tillegg til den suverene og høflige sikkerheten, den raske servicen ved drikkedisken, de fredelige og glade festivalbesøkende, bør den vellykkede organiseringen igjen understrekes. Det var bare perfekt!
Ensiferum-setteliste:
- I kamp
- I My Sword I Trust
- Windrider
- Unsung Heroes
- Brennende blader
- fra Afar
- Twilight Tavern
- Vanngud
- Tumman virran taa
- Den lengste reisen (hedningetronen, del II)
- Wanderer
- Bamboleo (Gipsy Kings-omslag)
Encore:
[rwp-review id=»0″]