Det er ikke uten grunn at «The Other» regnes som et av de mest kjente skrekkpunkbandene i Europa. Blandingen av punk, skrekk og goth har vært i ørene til fans av hardere musikk siden Misfits eller Danzig. Å blande punkmusikk med lyder fra andre undersjangre og pynte den med et (skrekk)bilde er ikke en dårlig oppskrift i seg selv. Den tilsvarende skuespillerkonkurransen ligger sjelden foran «The Other» når det gjelder kvalitet, og likevel må man si nøkternt: «The Other» har ennå ikke fått nok til en stor karriere. Etter den siste plata og noen bandmedlemmers avgang er det fortsatt liv i det gamle liket. En skrekkfilmserie går vanligvis tom i sjette del eller må finne seg selv helt opp på nytt. Men filmer er ikke rekorder.

Den andre - Frykt selv

Hele tre år har gått siden utgivelsen av det siste «The Other»-albumet «The Devils You Know». En tid hvor line-up-karusellen snudde så voldsomt at bandet en stund praktisk talt bare besto av sangeren Rod Usher og trommeslageren Dr. Caligari bestod. Men med Pat Laveau (gitar), Ben Crowe (gitar) og Aaron Torn (bass) fant de tilstrekkelige erstatninger og har til og med vokst fra en kvartett til en kvintett. Med denne line-upen slipper gruppen nå sitt sjette album, "Fear Itself". Men til tross for line-up-endringen er det ingen virkelig store overraskelser i de 14 sporene som er inkludert her. Du kan høre at det nå er to gitarister i starten, men ellers har «The Other» vært tro mot seg selv. Bandet fra Nordrhein-Westfalen har vært på reisefot siden 2002 og til tross for stadig skiftende musikere, spesielt bassister, har musikken deres ikke lidd.

The Other - bandet

Horror-punkbandet i Köln har blitt en integrert del av den tyske scenen, men du bør ikke ta ordet punk for bokstavelig med «The Other» fordi lyden stilmessig er mer orientert mot metal. Dette er også tilfellet på "Fear Itself", som igjen ble produsert av Waldemar Sorychta (Grip Inc., Tiamat, Moonspell), som allerede regisserte "The Devils You Know" og designet den endelige lydmiksen for "New Blood" (2010) ). På det nye albumet er «The Other» nok en gang avhengig av en bred base av ulike stilelementer. Det plateselskapet i reklamebrevet deres beskriver som en «tradisjonell metallåpner» er «Never More». Og det er nettopp denne låten som tydeliggjør hvilke vanskeligheter «The Other» trolig vil ha for den vanlige fan, for denne låten er først og fremst å forstå som «German punk» som ikke har noe med resten av albumet å gjøre. Personlig har jeg ikke noe imot den musikalske variasjonen i det hele tatt, men kritikere kan vurdere dette brede spekteret av stilistiske elementer som en desorientering.

The Other - Dreaming of the Devil (offisiell video)
The Other - Dreaming of the Devil (offisiell video)

For eksempel ser plateselskapet også innslag av «Thin Lizzy», «Iron Maiden», men også «The Cult» og «Danzig». Og så er det punk og, etter min mening, et snev av «The Visiom Bleak», som nok skyldes orienteringen mot det mørke motivet. Alt i alt ikke dårlig, men uvanlig og kanskje litt uforutsigbar. Rett etter introen braker nevnte «Nie mehr» ut av høyttalerne, og det Köln-baserte bandet våger å presentere åpneren på tysk for første gang. Dette var et modig skritt, spesielt etter den "uhellige ondskapen" som de måtte akseptere for sangen "Eweigkeit" på deres siste plate. «The Other» leverer et veritabelt poengspor som både fans av «Toten Hosen» og «Böhsen Onkelz» vil feire. 80-tallets sinne kommer gjennom replikkene, og manifesterer seg i riffene til gitarene og trommenes sinte beats. Flott kino helt fra starten.

Den andre logoen

Så begynner nedstigningen til mørkere riker. «Bloodsucker» er en av de mest uttrykksfulle sangene. Inspirert av 12 år gamle Claudia fra Anne Rices "Interview with a Vampire", leker sporet med det faktum at udødelighet ikke alltid er ønskelig. Hvem ønsker å forbli tolv år for alltid? Følgende "Black Sails Against A Midnight Sky" og "Dreaming Of The Devil" er like. I «Black Sails Against A Midnight Sky» er gitarmelodiene overbevisende, men jeg liker egentlig ikke Ushers sang, og jeg liker bare refrenget moderat. Kanskje mønsteret som brikkene er skrevet etter er litt for forutsigbart, eller den store, geniale ideen manglet. Refrenget til «Dreaming Of The Devil» sier også «Dreaming, dreaming of the devil / You know it’s gonna be alright», noe som på en eller annen måte virker halvferdig. I seg selv et fint up-tempo nummer som også vil se bra ut på dansegulvet.

det andre-bandet-02

Jeg synes «Doll Island – Isla De Las Muñecas» er ganske interessant, fordi «Isla de las Muñecas» er en øy i kanalene utenfor Mexico City, som – passende for navnet – hundrevis av lemlestede leketøysdukker henger i trærne. Historien bak disse dukkene er at de ble hengt på øya for å drive bort spøkelset til en jente som druknet nær øya. Men tilbake til musikken, for det er godt gjort på sjette spor. Sangen begynner med en rolig del, båret mest av bassen og sjeldne, litt forvrengte gitarer, mens Usher introduserer historien om den druknede jenta med halvvisket vokal. Tittelen går så over til en klassisk heavy metal-del, etterfulgt av grunne, vellykkede melodier. Flott komposisjon! Når et skrekkpunkband tar for seg andre verdenskrigs grusomheter, ser på dagens situasjon og setter to og to sammen, så kommer en sang som «German Angst» ut. Hvis du ser på grupper som Pegida, kan du se hvor forferdelig aktuell problemet fortsatt er. «German Angst» er et blytung metalnummer som virkelig får deg til å begeistre.

The Other - Never More (Lyric Video)
The Other - Never More (Lyric Video)

Andre halvdel av albumet er i utgangspunktet en balansegang mellom middelmådig og overklasse, samt mellom metal og punk. Selv om det er virkelig gode sanger som "In The Dark" og "Screams In The Black House", høres "Funeral March" litt for skingrende ut for tittelen, selv om du med Ushers sang kanskje tror at Iggy Pop og Billy Idol står i rom i verset. «The Price You Pay» har et av tidenes beste «The Other»-refrengene. Sangen låter flott og instrumentelt har du varierte melodier, skiftende rytmer og gode ideer i ermet. I «Rise» kommer punken mer inn igjen og utstråler skrekk og B-filmestetikk når det gjelder innhold og visuelle. Albumet avsluttes med den dramaturgiske «Mephisto», en virkelig stor hit, som er et godt valg som sprett fordi den gir deg lyst til å lytte igjen. "Mephisto"-riffet minner vagt om "Subway to Sally", men ikke om sangen deres med samme navn. Refrenget, vanskelig å slå i sin enkelhet, Rods mørke, utstrakte «Mephisto» med den kalde, nesten metalliske replikken «Call my name» blir en spennende helhet som kan implementeres veldig bra live.

det andre-bandet-03

«Fear Itself» er et vellykket album som definitivt ikke trenger å gjemme seg bak forgjengeren. Siden halvparten av bandmedlemmene flyttet til nye steder etter siste album, var det klart at «Fear Itself» kom til å høres annerledes ut. Spesielt med den andre gitaren er lyden nå mer voluminøs og med enda mer trykk. Dette er spesielt merkbart i sanger som «Funeral March», med sitt sterke bassspor, som er fantastisk viftet ut av de to gitarene. Takket være Pat Laveau og Ben Crowe på seks-strengene og Aaron Torn på bass samt de kraftige slagene til Doc Caligari, starter spretteren Mephisto med en utrolig kraft som ikke ville vært mulig før. Forhåpentligvis holder de fem gutta sammen en stund til, for samarbeidet deres gjør oss spente på fremtidige plater. Bandet viser at det ikke er noe å frykte bortsett fra frykten selv, de går i alle fall fryktløst sin vei og lar ikke bandmedlemmers avgang bremse dem. Tvert imot, litt frisk luft ser ut til å ha gjort bandet godt. «Fear Itself» kunne kanskje ha brukt noen små overraskelser, men «The Other» forblir tro mot seg selv og derfor tro mot seg selv. 80-tallets punkrock, skrekkblanding går gjennom hele albumet. I tillegg til en godt oppmålt klype salt er det også en eller to flue i salven, men de er utholdelige - poenget er at plata er morsom, Rods stemme er fortsatt fin å høre på, sporene er spilt inn med mye verve og god stemning. Totalt sett er det mange fine små eksperimenter som beriker albumet uten å bryte det sentrale temaet. Alle som har funnet «The Other» bra så langt vil også være fornøyd med «Fear Itself». På grunn av platens underholdende karakter er den definitivt nok for en anbefaling! Tommel hoch i skrekkfilmer heller off! "Fear Itself" er grusom, men lukter ikke vondt!

"Dreaming of the Devil" - Bak kulissene med The Other
"Dreaming of the Devil" - Bak kulissene med The Other

Tracklist

  1. Frykten selv
  2. Ikke mer
  3. blodsuger
  4. Black Sails Against A Midnight Sky
  5. Drømmer om djevelen
  6. Doll Island - Isla de las Muñecas
  7. Tysk frykt
  8. Skriker i det svarte huset
  9. I mørket
  10. Prisen du betaler
  11. Begravelsesmars
  12. Animal Instinct
  13. Rise
  14. Mephisto

[rwp-review id = "0"]


For jeg blir alltid spurt om hva den enkleste måten å investere i Bitcoin er: med appen relé Det kan gjøres i noen få trinn og uten komplisert registrering. Ingen har tilgang til din Bitcoin bortsett fra deg. Med henvisningskoden REL105548 Gebyrene dine reduseres med 0,5 %.

Psst, følg oss upåfallende!

Mer for deg:

Støtt oss!

 
«Dravens Tales from the Crypt» har vært fortryllende i over 15 år med en smakløs blanding av humor, seriøs journalistikk – politikk for aktuelle hendelser og ubalansert reportasje i pressen – og zombier, garnert med mye kunst, underholdning og punkrock. Draven har gjort hobbyen sin til et populært merke som ikke kan klassifiseres.

Bloggen min var aldri laget for å spre nyheter, enn si å bli politisk, men med aktualitet kan jeg bare ikke la være å fange opp informasjon her som ellers er sensurert på alle andre kanaler. Jeg er klar over at designsiden kanskje ikke virker "seriøs" for mange i denne forbindelse, men jeg vil ikke endre den for å glede "mainstream". Alle som er åpne for ikke-statskompatibel informasjon ser innholdet og ikke emballasjen. Jeg har prøvd nok å gi folk informasjon de siste 2 årene, men merket fort at det aldri spiller noen rolle hvordan det "pakkes", men hva den andres holdning til det er. Jeg ønsker ikke å legge honning på noens munn for å møte forventningene på noen måte, så jeg vil beholde dette designet fordi jeg forhåpentligvis på et tidspunkt vil kunne slutte med disse politiske uttalelsene, fordi det ikke er målet mitt å fortsette slik for alltid ;) Jeg lar det være opp til alle hvordan de takler det. Du må gjerne kopiere og distribuere innholdet, bloggen min har alltid vært under WTFPL lisens.

Det er vanskelig for meg å beskrive hva jeg faktisk gjør her, DravensTales har blitt en kulturblogg, musikkblogg, sjokkblogg, teknologiblogg, skrekkblogg, morsom blogg, en blogg om funnet gjenstander på internett, internett bisarr, søppelblogg, kunstblogg, varmtvannsbereder, tidsåndsblogg gjennom årene , Skrapblogg og grabbag-blogg ringt. Alt som er riktig ... - og likevel ikke. Hovedfokuset for bloggen er samtidskunst, i ordets bredeste forstand.

For å sikre driften av siden er du velkommen til Gi en donasjon med kredittkort, Paypal, Google Pay, Apple Pay eller direkte belastning/bankkonto. Tusen takk til alle lesere og støttespillere av denne bloggen!
 


Vi blir sensurert!

Innholdet vårt er nå fullstendig sensurert. De store søkemotorene ble bedt om å fjerne artiklene våre fra resultatene. Bli hos oss Telegram i kontakt eller abonner på vårt nyhetsbrev.


Nei takk!